Agnes på pallen i Oslo Rulleskicup

Postet av Tistedalen FL den 9. Sep 2021


TFLs Agnes Høyven Andersen var onsdag kveld med i Oslo Rulleskicup på Lillomarka Skiarena utenfor Oslo. Nok engang viste hun at formen er god ved å bli nummer tre i klassen J 15 år, med konkurrenter fra Oslo området, bortsett fra vinneren som kommer fra Gransherad i Telemark. Hun var 19 sekunder bak henne i mål, men det er verdt å legge merke til at etter halvgått løp var hun nummer to, bare sekundet bak lederen, som også vant rennet. I Agnes sin klasse var det 13 som fullførte.

Når en snaut 14 år gammel jente fra Tistedalen FL gjør seg bemerket blant Oslodistriktet elite, lager det litt oppmerksomhet blant foreldre og trenere i dette området. Nedenfor gjengir vi litt hvordan trener og far Trond opplevde dette, denne onsdagskvelden på Lillomarka Arena:

Noen av oss som har har klubbtilhørigheten plantet et godt stykke utenfor den geografiske og sosioøkonomiske adelskalenderen i Langrenns-Norge har lært oss å legge særskilt merke til og verdsette et fenomen som i blant utspiller seg ved annonsering av løpernes passerings- og målgangstider og under premieutdeling i skirenn av et visst format. Til tross for at det ikke finnes noen offisiell rankingliste, har gjerne løperne selv, respektive trenere, respektive foreldre og løpernes øvrige respektive støtteapparat nemlig en ganske klar forutanelse, for ikke å si forventning, når det gjelder hvilke av løperne oppgjøret om de aller gjeveste plasseringene vil komme til å stå mellom. Langrenn er en kompleks idrett, og for løpere som på et eller annet tidspunkt i karrieren opplever å være i kontakt med det ferdighetsmessige toppnivået, dette være seg lokalt, regionalt eller nasjonalt, har veien til respektable plasseringer som oftest vært relativt lang og relativt strevsom. Derfor er det også relativt sjelden at man opplever de helt store overraskelsene i langrennskonkurranser. Stort sett vinner forhåndsfavorittene og stort sett fordeles det øvrige medaljedrysset mellom et knippe usual suspects, i verdenscupen for senior så vel som i aldersbestemte klasser i krets- eller sonerenn. Nettopp derfor føles det litt ekstra dramatisk, for ikke å si tilfredsstillende, når den forhåndsantatte rangordenen  en sjelden gang i blant forrykkes ved at et mer eller mindre ubsekrevet blad av en løper blander seg inn i teststriden i en konkurranse. Når dette fenomenet inntreffer, som f.eks. når speaker over høyttaleranlegget kunngjør at en løper speakeren åpenbart ikke kjenner fra tidligere leder etter halvgått eller noterer seg for soleklar foreløpig bestetid ved målgang, er det som om den ellers uopphørlige summingen av publikumsstemmer som gjerne preger atmosfæren ved et langrennsstadion under et renn stanser opp et lite øyeblikk. Det er ikke hver dag bevisstheten om at de premsumtivt beste faktsik ER best utfordres i langrennsmiljøet, og nettopp derfor føles det så deilig dramtisk når dette skjer. 

Under det 2. rennet av Oslo Rulleskicup, som gikk av stabelen i Lillomarka Arena tordag 9. september, var vi som var til stede vitne til et par slike øyeblikk.  Etter at samtlige av jentene i 15-årsklassen hadde passert 2,9 km og halvgått løp, kunne en lettere forfjamset speaker nemlig meddele at to langveisfarne løpere fra hhv. Gransherad i Telemark og Tistedal i Østfold ledet rennet ganske overlegent, over 20 sekunder(!)  foran beste Oslo-jente, som foreløpig lå an til tredjeplass. Da er det et øyeblikk som om overraskelsesmomentet akkompagnert av en grydende bekymring legger en klam hånd over stemningen på arenaen. Hva skal dette bety? Er lokalderbyet avlyst? Folk fisker frem telefonene og scroller febrilsk i startlistene. Gransherad og Tistedal? Hvem er disse løperne?  Hvor/hva er disse stedene? For en langveisfarende trener og langrennspappa med relativt sterke personlige interesser/sympatier i den pågående kampen om pallplassene i jentenes 15-årsklasse, oppleves dramaet som er i ferd med å rulles ut trolig enda mer foruroligende enn hva tilfellet er for overraskede og muligens smått indignerte representanter for de best prominente og selvsikre av Oslo-klubbene. Passeringstidene som annonseres ved halvgått er nemlig 15 sekunder bedre enn hva det omhyggelig innstuderte forhåndsavtalte løpsopplegget jenta fra Tistedal er foreskrevet tilsier. Minst én av de to jentene i tet holder altså mye høyere fart enn hva jeg som bekymret trener og pappa mener er tilrådelig for ei jente som fremdeles ikke er fylt 14 og som ikke har trent flere hardøkter ila. sommermånedene enn det er mulig å telle vha. fingrene på to hender. Kan dette virkelig holde enda en runde? I minuttene som tikker og går etter at passeringstidene ble annonsert og hovedtadspublikummet har summet seg litt etter sjokket, har jeg en stakket bstund inntrykk av å være øyeblikkets mann på Lillomarka Arena. Jeg blir praiet av folk jeg ikke tidligere kan huske ha truffet, som peprer meg med spørsmål om Halden og om Tistedal, om treningskulturen i nærmiljøet og Gud vet hva. En annen langrennspappa fra en klubb i Asker kommer bort og antyder ironisk at han mener det er svært respektløs at løpere med klubbtilhørighet utenfor folkeskikken kommer inn til hovedstaden og gjør de lokale løperne til statister på hjemmebane. Der og da er jeg dessverre litt for oppspilt og bekymret til å sette behørig pris på spøken. Som ledd i forberedelsene til dette rennet har vi nemlig kjørt en intervalløkt i rulleskiløypa i Lillomarka Arena tidligere i uka, og basert på tidene vi registrerte på trening mener jeg å ha reell grunn for å frykte at 7:45 på den første av to runder á 2,9 km i denne brutale løypetraséen egentlig er ALTFOR fort. Jeg frykter at åpningen var for hard, for breial, for respektløs og at hovmod skal vise seg å stå for fall, og jeg tenker at denne frykten i selvstamme stund på en måte reflekteres i form av et tilsvarende velbegrunnet håp hos trenerne og langrennsforeldrene med overtrekksjakker som vitner om klubbtilhørighet i Koll og i Lyn og i Røa. Og opp den siste stupbratte kneika ca. halvannen km før mål begynner det å røyne på for jenta fra Tistedal. På én måte holder det imdl. helt inn, hun faller på ingen måte sammen, men taper ikke desto mindre noen dyrebare sekunder vis-à-vis de argeste konkurrentene mot slutten av løpet. Jenta fra Gransherad er det dog ingenting å gjøre med. Hun fullfører sisterunde i samme fryktinngytende tempo som hun oppviste på åpningsrunden og vinner rennet relativt klart. Med dette fikk både langveisfarne og øvrige interesserte med  generell sympati for underdogs i langrennrenns- og rulleskikonkuranser dobbelt grunn til å glede seg under premieutdelingen ved Lillomarka Arena denne torsdagskvelden. Med en vinner fra Gransherad i Notodden i Telemark og en bronsemedaljør fra Tistedal i Halden har utkantene av langrennskartet over Østlandsområdet gjort seg behørig bemerket i oppkjøringen mot en sesong hvor de samme løperne formodentlig vil møtes i Hovedlandsrennet i februar. Til da har imdl. bronsemedaljøren i jentenes 15-årsklasse i det 2. rennet av Oslo Rulleskicup et ekstra kort i ermet – i Tistedal har nemlig de sugende hardøktene vært nedprioritert til fordel for styrketrening og teknikk i sommermånedene. Nå er det blitt september. It’s time to wallow in the mire. Det er først NÅ vi begynner å trene utholdenhet.

 


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline